MENY

Smykkerester og brente beinbiter

På grunn av opprusting av en jordbruksveg måtte et gravminne på gården Østerhus i Årdal fjernes gjennom arkeologisk undersøkt i mai-juni. I bakken opp for Bønaråna, 150 m nordvest for tunet på gården lå det en markert haug, som allerede var delvis ødelagt i nedkant av den gamle jordbruksvegen, men ennå var ca. 2/3 av den opprinnelige haugen bevart. Målt fra denne vegen var haugen ca. 2,8m høy.

Rogaland fylkeskommunes arkeologer hadde på forhånd foretatt en innledende undersøkelse og dokumentert et snitt av raskanten ned mot vegen. Der registrerte de et mørkt jordlag med mye trekullbiter ca. en meter under toppen av haugen. I dette laget fant de også litt brente bein og et brent hasselnøttskall. Det var derfor god grunn til å tro at dette var selve graven i røysa. Spørsmålet ved utgravingsstart var derfor om hele den markerte haugen var et gravminne der denne antatte graven lå høyt oppe i haugen, eller om dette var en naturlig høyde der man hadde lagt gravminnet oppå. Dette spørsmålet fant vi snart svar på gjennom å ta noen grundige jafs med gravemaskingrabben i fremkant av haugen. Her viste det seg at et meste av haugen besto av leire, noe som fortalte oss at selve graven var anlagt oppå en naturlig leirehaug. At det var leire i grunnen, og ikke sand som ellers i Årdal, var naturlig da dette området blir kalt for Leirhola.

Ved videre graving med gravemaskin, krafse og til sist graveskei, fikk vi flere overraskelser. Det først var at den ene halvparten av haugen var lagt opp av stein, mens den andre nærmest var steinfri. Antagelig var mye av steinen vi fant på den ene siden seinere tilførte rydningsstein fra marken ovenfor, mens det er mulig at stein fra den andre halvparten, der vi fant lite stein har blitt brukt når den gamle gårdsvegen skulle anlegges. Allerede under framrensing av steinene i toppen av røysa ble det funnet en og annen hvit, brent beinbit som utvilsom også kom fra den døde som hadde blitt kremert.

Vi trodde jo i utgangspunktet at det kullfargete jordlaget som arkeologkollegaene fra fylkeskommunen hadde påvist var selve graven, men et lite stykke ned under toppen av haugen fant vi nok et ca. 10cm dypt område med trekullfarget jord. Helt i utkanten av dette lå det tre små bronsefragmenter. Det var ikke godt å si hva dette kunne være, men muligens var det rester av en bøylenål. Rust fra jern på undersiden av bitene kan være rester etter festenåla. Spørsmålet som nå dukket opp var om det var to graver i samme haug, men det underlige var jo at det ikke fantes spor etter brente bein i dette nye kullaget. Fremdeles hadde vi tro på at selve graven lå lenger nede slik kullaget i snittet i raskanten mot veien ga antydning om. Vi grov oss ned til dette laget og fant at det strakte seg flere meter utover. Vi fant noen få beinbiter og små rester fra en keramikkrukke her, men ikke noe som kunne fortelle oss sikkert at dette var restene etter selve graven.

Etter bortimot to ukers arbeid gjensto det bare å grave ned profilen; jord og steinbanken som vi hadde lagt tvers gjennom haugen for å kunne studere oppbyggingen av haugen. Like under overflaten kom vi til vår store overraskelse ned til en stor steinhelle som ikke var bredere enn at den lå godt skjult inne i den smale profilbanken. Enda mer overrasket ble vi da vi løftet hella vekk og så at det lyste hvitt av store brente beinbiter i et svart jordlag fullt av trekull og sot. Blant beina kan det også være dyrebein, men dette må vi undersøke nærmere. Etter å ha fjernet noen få centimeter av dette kom flere små bronsefragmenter for dagen. Nå forsto vi hvordan gravminnet var anlagt. Det var dette som var selve graven i haugen. Her måtte vi ha teknisk hjelp med spesialkunnskap og redskap til uttak av disse skjøre gjenstandene. Utgravingen ble derfor avslutt der og da, dekkhellen ble lagt tilbake på plass og ingeniørekspertise fra museets konserveringsavdeling ble bestilt.

Noen dager senere var vi tilbake på plass og konservator Hege Hollund bakte hele gravinnholdet inn i gipsbandasjer slik at det hele kunne tas med til museets konserveringslaboratorium hvor hele preparatklumpen ble undersøkt med røntgenfotografering og fremgravd forsiktig under lupe. Men før det fant vi også en ekstra liten bronsebit nede i jorda under preparatet.

Dessverre var gjenstandene vi fant dårlig bevart, bl.a. på grunn av at de til dels hadde smeltet i likbålet. Dette var rester etter smykker og noe delvis smeltet bikk. Flere av de smeltete fragmentene, inkludert noen smeltete kuler, har små rester etter et sølv- og gullfarget belegg på overflaten. På noen av bitene kan det sees dekorative linjer. Utvilsomt er dette rester etter smykker som har tilhørt det vi kan anta er en kvinne som har blitt brent på et likbål på stedet.

Skal vi nå forsøke å tolke de ulike lagene med trekull og funn, kan vi tenke oss at det underste laget er rester etter likbålet. Fra dette har man samlet sammen det meste av bein og gjenstandsrester som så har blitt samlet i et gravgjemme lenger oppe i gravminnet som ble anlagt oppå denne markerte leirhaugen. Om vi skal tolke det midterste kullaget med tre bronsefragmenter som en egen grav, slik at det har vært to graver i haugen er imidlertid usikkert. Alder på graven er det også vanskelig å si noe om før vi får C14-analysert prøver av bein og trekull som skal sendes inn til datering i løpet av sommeren.

Tekst: Helge Sørheim, Førsteamanuensis dr.philos ved Arkeologisk museum, UiS