MENY

Identitet og møte med «den/det andre»

I dette satsingsområde utforsker vi spenningsfeltet mellom det definerte «oss» og «den andre».

Bilde av en halsring i sølv. Halsring av sølv fra Nordre Eike i Karmøy. Sølvet kom fra de arabiske landene, gjerne i form av mynter som ble smeltet om til vakre gjenstander. Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Museumsfagene åpner opp for en erkjennelse av at "vår egen" forhistorie er et møte med det som er annerledes – «den/det andre» – andre måter å leve på, andre levevilkår og mentale rammer. Dette står i et dynamisk forhold til det fellesmenneskelige som på tvers av tid og rom skaper gjenkjennelse og fellesskap. Spenningsfeltet mellom det definerte «oss» og «den andre» er et fruktbart skjæringspunkt for studier av forhold mellom skikkelser og fenomener som var i berøring med hverandre i forhistorien.

Identitet

Temaet tar utgangspunkt i «identitet», et grunnleggende begrep innenfor arkeologisk forskning som blir berørt i de fleste analyser, bevisst eller ubevisst. Begrepet tar opp i seg og formes av dynamikken mellom det kjente og det ukjente. Begrepet kan konkretiseres i koblinger som relaterer seg til ulike forskningstradisjoner: kulturell identitet, religiøs identitet, materiell identitet, etnisk identitet, politisk identitet, sosial identitet, kjønnsidentitet, identitet i forhold til sine naturlige omgivelser og andre arter. AM har potensiale til å utvikle identitetsbegrepet og forståelsen av dette i de ulike periodene gjennom betydningen av landskap og klima både som livsvilkår og mentale rammer.

Økt forståelse for det som er annerledes kan kobles mot aktualiserende perspektiv og derved bidra til flerkulturell toleranse og fungere som et kritisk korrektiv til måten vi lever på.

Del av helhten?

Et annet aktualiserende perspektiv er menneskets forståelse av seg selv som en del av helheten. Det er langt på vei vitenskapelig konsensus om at mange av de globale (miljø)utfordringene vi står overfor skyldes at den menneskelige populasjonen er kommet i ubalanse med sine omgivelser. Identifiserte det forhistoriske mennesket seg som en del av et økologisk samspill med forståelsen av økologisk balanse som en forutsetning for egen eksistens? I hvor stor grad har mennesker gjort valg til det beste for sin egen flokk eller for en mer holistisk tilpasning der biosfæren har en egenverdi?