MENY

En perlegåte

“Hængesmykke av rav, meget slitt” står det ordknapt og tørt i et av museets kataloger om et gravfunn i en steinrøys på gården Line i Time kommune på Jæren. Men nærmere undersøkelser viser at denne "meget slitte" ravperlen sansynligvis har en helt unik historie. Arkeolog Grete Lillehammer har gjort sin tolkning av det spesielle funnet fra Jæren.

 I tillegg til hengesmykket består funnet av fem store perler av glass og stein, en ødelagt oval, skålformet bronsespenne der mønsteret er forvitret av tiden tann, en bronsenål som også er ødelagt, åtte jernbiter, blant annet en spiker og muligvis en sigd, og et leirkarskår. Alt ble levert inn til museet i 1922 og behørig opptegnet. Hengesmykket ble fotografert, og i katalogen er det gjengitt som en særlig bemerkelsesverdig gjenstand.


Hengesmykket som er 3 cm langt og 1,3 cm tykt, veier 4 gram. Ravet har en dyp, gulbrun farge og er formet som en avlang, krummet perle. I ene enden av perlen, der den er bredest, er det et boret hull for oppheng på 0,5 cm. På innsiden av den krumme perleryggen, og der hengesmykket er smalest, er det flatet av i øvre enden. Nedenfor er det skåret ut en vannrett fure, deretter et dypt hakk i hver side og nederst en loddrett fure, slik at det er blitt dannet til sammen tre knoppliknende utvekster, en oppe og to nede, og et v-liknende framspring på midten. I overflaten av ravet er det spor etter slitasje, og da særlig nede i den ene kanten. Perlen er blitt litt ødelagt og avskallet, og er reparert.


Hengesmykket, perlene, spennen og sigden er en samling gjenstander som viser at de har tilhørt en kvinne i bondesamfunnets øvre skikt. Kvinnen fra Line levde i en tid med store endringer som fikk betydning for kvinners livsforhold og menneskers verdensbilde. Utfart med handel, kolonisering og krigstokter skapte bevegelse og kontakt mellom landsdeler i og utenfor Norden, og ga mange muligheter for å tilegne seg rav.


Ravfigurer
Formen på hengesmykket gir sving til tanker som går i mange retninger. Er det et dyr? Er det en fugl? En snegle eller en konkylie? Rav er velkjent i funn fra vikingtiden (800?1030 e. Kr.) i og utenfor Norden. Funnene varierer fra små biter av råstoffet til utskårne miniatyr-figurer. De har former som etterlikner dyr eller mennesker, redskaper og våpen, og har vært brukt blant annet som amuletter, spillebrikker og takkoffer-gaver.

Hva slags andre tankebilder gir hengesmykket? Formen likner foster ? et embryo ? på et tidlig utviklingsstadium. Hode, armer og ben er lite utvokst, og det kan synes vanskelig å skille dyr fra menneske. Det som likevel adskiller menneske fra dyr i forsterutviklingen, er at dyrefostre har hale. Altså likner hengesmykket mer på formen til et lite menneskefoster.


Ordlek og ravmagi om barn
Barns alder og utvikling hører til den tidlige delen av menneskets livssyklus. I det norske allmennspråket kan foster bety det samme som barn. Barn er også et ord som blir brukt på noe som er natur, fisk, og noe som er forbundet med kultur, menneske. I det norrøne språket betyr barn både avkom fra mennesker og unger fra dyr. En liten kveite heter på norsk ?hellebarn? som viser at ungene til kveita er blitt sammenliknet med noe lite som et barn. I flerkulturelle sammenhenger er barn blitt knyttet til forestillinger om annerledeshet og tvetydighet. De er omfattet av regler og normer for inkludering og ekskludering, og er betraktet enten som fremmede eller som noe ?verken-eller? i forbindelse med overgangsritualer for markering av sosial anerkjennelse og tilhørighet ved blant annet fødsel og dåp.


Rav er forstenet harpiks fra forhistoriske trær og et råstoff som er blitt dannet under trykk etter å ha ligget i havvann i minst 30?50 millioner år. Sjøen kaster det opp på strendene blant annet ved Østersjøen. I moderne og gamle europeiske språk forekommer det en rekke ulike ord som viser til ravets egenskaper som farge og glød. Betegnelsene kjennetegner kvaliteter som er tillagt råstoffet, og har gjort det til en verdi i samtiden. I vikingtidens norrøne språk forekommer det et ord som likner på rav ? rafr ? som er betegnelse på det fete og næringsrike kjøttet rundt finnene til kveita. Det egentlige ordet som kjennetegner råstoffet heter på svensk ?bärnsten?, og det tyder ?steinen som brenner?. På norsk, dansk og islandsk heter det ?rav? som viser til den gulbrune fargen på ravet. Det gammeltyske ordet for rav er glas, det anglo-saksiske ordet er glær, det latinske glaesum, og det norrøne er gler; det vil si et råstoff som er gjennomsiktig og skinner når lyset treffer overflaten. At ravet også er blitt betraktet som spesielt verdifullt, tyder det klassiske greske ordet for rav som er élektron, et ord som fortsatt blir brukt for en metall-legering av gull og sølv.


Funn av ravgjenstander fra graver og boplasser og i skattefunn fra førkristen og tidlig kristen tid i og utenfor Norden har mange fellestrekk. Det er overveiende sannsynlig at de har sammenheng med en felles forestillingsverden med varierende bruk. Ravets tilknytning til vann kan ha ført til at det ble betraktet som en livgivende gave som menneskene høstet av havet. Det er koplet til ideer om råstoffets magiske egenskaper som personlig beskyttelse mot onde makter og som lykkebringer. Den tidligkristne kirken så ikke med blide øyne på bruken verken av amuletter eller rav. ?Ingen kvinne bør henge ravstykker rundt halsen? står det å lese i ett av skriftene. I barnegravene fra handelsplassen Birka forekommer det få tilfeller av rav. Om det tyder på at rav ble lite brukt som hjelpemiddel til å beskytte barn, og at skikken fortrinnvis var forbeholdt voksne, er uklart. I Sverige vedvarte skikken med bruk av ravamuletter i form av rosenkranser i middelalderen. Fra svensk folkemedisin er det kjent at ravstykker ble sydd inn i barneklær. Enkelte familier tok vare på ravperlerkjeder som arvestykke for at barna kunne bære det som hjelp mot alt ondt, også tannpine.


Kvinners reproduksjon
En ravstykke omdannet til en perle og formet som et foster, vekker mange tanker om tolkninger av kvinne-gravfunnet fra Line. Det kan være formålstjenlig å minne om kvinnelig reproduksjon og muligheter for svangerskapsavbrudd hos gravide kvinner. I dag er risiko for spontanabort med ufrivillig avbrudd av svangerskap mellom ti og tretten prosent, avhengig av morens alder. Avbrudd skjer som regel innen tre måneder, og i femti prosent av tilfellene skyldes det at fosteret ikke er ?liv laga?. Hos en prosent av kvinnene forekommer også habituell abort med tre eller flere påfølgende spontanaborter i erkjente svangerskap med samme partner. Risikoen for abort øker med kvinnens alder, og årsaksforholdene er omdiskuterte.

For å sikre gjennomføring av et vellykket svangerskap trengs det kunnskap og erfaring om kvinnekropp og fosterutvikling. I tidligere tider var denne innsikten en levende del av kvinnekulturen og et spesialområde forbeholdt kvinner. I det norrøne samfunnet spilte volven en framtredende rolle blant mange andre kvinner som hadde nedarvete kunnskaper om urtemedisin, sårbehandling, forløsninghjelp og prevensjon. Selv om stofftilfanget er lite i de norrøne kildene, forekommer det opplysninger som gir innblikk i holdninger og adferd ved ønskete og uønskete svangerskap. Barneutbæring av uønskete barn var en foreteelse som ble anvendt som et barnebegrensende tiltak. Fosterutdrivelse er et annet tiltak som regnes for en stor fare for kvinnens liv, men foreteelsen er ikke nevnt i de norske middelalderlovene. I høymiddealderen, mellom 1336 og 1346, ble det utstedt en kirkelig statutt som viser at praksisen forekom. Teksten omtaler fosterutdrivelse som ?hovedsynd? for menn og kvinner som ødela sitt foster.


Slektens livstre
Kvinnen fra Line bodde innenfor en fast krets med gårder som var etablert lenge før hun trådte føttene der. Gården Line tilhører en bosetning med røtter langt tilbake i jordsbrukssamfunnet på Jæren. Gårdsnavnet er et vin-navn som tyder ?eng, natureng?, tidligere også beite, og kan ha blitt til i jernalder i tiden 200?800 e.Kr. Spor i dagens landskap, blant annet på ?Trodlahaugen?, etter hustufter, gravhauger, rydningsrøyser, åkerreiner og gardfar, viser til jordbruksdrift i bronsealder (1800?500 f. Kr.) og jernalder (500 f.Kr.?1030 e.Kr.). En av åkerreinene som er arkeologisk undersøkt, ble dannet som følge av korndyrking allerede i den eldste delen av bronsealder (ca.1630 f.Kr.).


Line-kvinnen ble gravlagt med en verdighet som seg hør og bør som følge av sosial status, posisjon og tilknytning i tråd med vikingtidens gravskikk. Siden hun fikk med seg hengesmykket i gravutstyret, ble det ikke videreført som arvegods i slekten. Det må ha vært grunner for det. Ut fra kunnskap om samtiden og bruken av ravperler, er det mulig å utlede at hengesmykket nok har hatt en særlig tilknytning til den døde kvinnen. De etterlatte kan ha ment at hun trengte amuletten i dødsriket, kanskje like mye som i det tidligere jordelivet. Hva slags spesielle egenskaper er det ved kvinnen fra Line som kan ha gjort dette nødvendig?
I eldre tider forårsaket ønskete og uønskete svangerskap ulike forberedelser og bekymringer med tanke på slektens overlevelse og sikring av jordegods og odelsrettighet for kommende generasjoner. I det norrøne krigersamfunnet fantes det sosiale ordninger og strukturer som skulle sørge for å sikre slektens grunnleggende behov for arvefølge og høvelige etterkommere.

Kvinner opptrådte i roller som mødre, døtre, hustruer og søstre til menn som hadde offentlig betydning i det sosiale nettverket. En rød tråd i sagaens fortellinger er at faren som husbond eide barnet som var født. Han kunne godkjenne barnet som sitt, knesette det og gi barnet arverett. Om det var uønsket, kunne han bestemme ?å slå barnet ut med badevannet?, at det ble lagt på gulvet og båret ut av huset. Om husbonden ikke hadde vært heldig med kone, kunne han ta seg friller til husholdet. En frille var en fribåren kvinne som levde i frivillig og anerkjent samboerskap med husbonden. Ektegift eller frille, for den som var forventet å føde husbondens avkom, kan utsikter til barnløshet ha ført til frykt og sorg hos enkelte kvinner. Og hvordan ble svangerskapet ansett, om kvinnene var verken gifte eller friller, men husholdets trellkvinner, eller om de var blitt gravide som følge av uønskete forbindelser eller på grunn av voldtekt?


Amulettens magi
I lys av slike spørsmål er det at ravfiguren kan gis flertydige meninger om amulettens betydning for slekten og for kvinnen som eide den. Bodde hun noen gang på ?Trodlahaugen?? Hun levde i en tid med fatalistisk tro på menneskers skjebne og nornenes ? skjebnegudinnenes ? dom. Mennesket kunne velge mellom å underkaste seg guder og makter gjennom offentlige riter og kult eller å tvinge sin vilje igjennom ved hjelp av egen rituell myndighet: magi og trolldom. Rituell magi i vikingtid hadde sammenheng med bruk av gjenstander som amuletter. Trolldom i form av magiske handlinger hørte hjemme i den private gårdskulten for å snu det vonde til det gode. Det gjaldt å mestre harde livsvilkår, sykdom, matmangel og konflikter med familie og naboer og å sikre fruktbarhet og vekst, trivsel og framgang. I den hjemlige gårdskulten opptrådte kvinner i individuelle roller som trolldomskyndige volver, gyger, seidkoner og spåkoner.

Om kvinnen fra Line satt inne med spesialiserte kunnskaper om vikingtidens kvinnekultur, og var trolldomskyndig som nevnt om kvinner i Håvamål, eller kanskje gravid da hun døde, vet vi ikke. Perlens form og råstoffets egenskaper viser til troen på ravets iboende kraft som livgivende hjelper for gryende menneskeliv så vel som for svangre kvinner.

Ravperlen er en del av utstillingen "I Perlehumør" som vises på Arkeologisk Museum

Grete Lillehammer er arkeolog og tilsatt ved AM