MENY

Finner fortid i fjæra

Kunnskap om vindretninger og bølgeforhold kan fortelle arkeologene hvor våre forfedre ferdes til sjøs og ankret opp. En ny metode skal endelig gi kulturminner i fjæresteinene oppmerksomhet.

? Arkeologien har gode tradisjoner når det gjelder å verne områder på land. Kulturminner under vann og i fjæra er derimot blitt stemoderlig behandlet og fått lite oppmerksomhet regionalt og nasjonalt. Det er synd, for i fjæra og under vann befinner det seg fortøyningsspor, anløpsplasser, brygger, tufter, naust og bautasteiner. Disse kulturminnene kan fortelle oss mye om den maritime kulturen i forhistorien, blant annet om ferdsel og mobilitet, sier Marianne Nitter.

Hun er meteorolog ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger og særlig opptatt av de maritime kulturminnene langs kysten vår. I samarbeid med marinarkeolog Endre Elvestad ved Stavanger Sjøfartsmuseum og geolog Lotte Selsing ved Arkeologisk museum har hun forsket på verneprognoser og vernestrategier for maritime kulturminner.

? Maritime kulturminner er utsatt. Havet stiger, båttrafikken øker, og ekstremvær er blitt vanligere. Høyere bølger og høyere frekvens av stormflo kan resultere i at kulturminnene i fjæra blir vasket ut og forsvinner, sier Nitter. Registrering av kulturminner under vann og i kystsonene kom sent i gang i Norge.

? Vi vet rett og slett ikke hvor mange maritime kulturminner som finnes. Og det er vanskelig å verne noe som ikke er lokalisert og dokumentert, sier Nitter.

Rom for klima
For å lokalisere og dokumentere kulturminnene på land og i fjæra har meteorologen Nitter introdusert et nytt begrep.
? Begrepet klimarom er inspirert av arkeologenes landskapsrombegrep og brukes til å kommunisere abstrakte meteorologiske fenomener inn i arkeologien for å oppnå en felles språklig plattform, sier Nitter. Hun påpeker at begrepet er ment å knytte arkeologi og meteorologi tettere sammen.

Et klimarom defineres som et område der temperatur, nedbør, vindretning og vindstyrke er ensartet. Området er videre avgrenset av topografi og vegetasjon, som setter rammer for ulike værfenomener. Hvordan man avgrenser et klimarom, avhenger av værfenomenets tidsperspektiv, det aktuelle klimaparameteret man ønsker å relatere klimarommet til ? for eksempel temperatur, nedbør eller vind ?, og til sist de topografiske linjene i landskapet. De tre parametrene er gjensidig avhengige av hverandre.

? Et klimarom vil kunne endre seg raskt i takt med parametrene. For eksempel kan vindretningen skifte i løpet av minutter, eller vegetasjonens sammensetning kan endre seg i løpet av noen sesonger. Eksempler på klimarom i lokalmiljøet kan være en dal, et skogholt, en fjelltopp, et vann, en fjord eller en skråning, sier Nitter.

Vind og bølger kan vise lei
Jernalderens fartøyer kunne anløpe svært grunne steder, som i dag er uaktuelle havner for annet enn småbåter. Mange anløp som ble brukt i vikingtiden og tidlig middelalder, gikk ut av bruk i løpet av 1300- og 1400-tallet på grunn av at skipene ble for store og stakk for dypt. Klimarombegrepet er særlig nyttig når de eldste ledene og anløpshavnene skal lokaliseres.
 
Med klimarom-metoden kan forskerne bestemme bølge- og vindklima i en fjord. De kan også se på vindens strøklengde, det vil si den strekningen på sjøen som vinden uhindret får virke over, for å bestemme bølgehøyden. Ut fra beregninger av vind og bølger kan forskerne kartlegge og lokalisere anløpsplasser som i dag ikke lenger er i bruk.
 
Nitter, Elvestad og Selsing har for eksempel studert ledene for kryssing av Karmsundet og Boknafjorden og brukt strøklengdemetoden for å finne ut hvilke leder som er gunstige å følge når vinden blåser fra forskjellige retninger. Ved å studere bølge- og vindklimaet slik finner de også fram til de lune havnene.

? Tar man utgangspunkt i enkelte anløpshavner og deretter strøklengde og klimarom, ser man at havnen er logisk plassert ut fra den vindretningen som forekommer med størst frekvens. På denne måten kan vi også analysere oss fram til eksakt hvor det er smart å ankre opp i østavind, forklarer Nitter.

? Vi kan også finne de optimale forholdene for forhistoriske anløpsplasser, som i de fleste tilfeller vil være der bølgeforholdene er gunstigst. På disse stedene vil sannsynligheten være størst for å finne kulturminner, forklarer Nitter.

Forskerne har for eksempel funnet at to anløpsplasser som ligger noen få titalls meter fra hverandre på Bukkøy på Avaldsnes i Karmsundet, har ulikt bølgeklima, og de to anløpsplassene er sårbare for forskjellige vindretninger. Vind fra øst er kritisk for den ene anløpslassen, og vind fra sør for den andre. Forskerne kan analysere seg fram til i hvilken klimaperiode de ulike anløpsplassene har vært mest gunstige, og følgelig også hvilke kulturminner som kan finnes på stedet.

Strategier for vern
Elvestad, Selsing og Nitter er bekymret for tilstanden til maritime kulturminner nasjonalt. Derfor har de utarbeidet detaljerte prognoser for vern.
? Havnivåforskere har laget verneprognoser for år 2050 og 2100 som åpenbart er dystre. Havnivået vil stige på grunn av den globale oppvarmingen, og det vil skje en endring i det maritime miljøet. Hvordan skal vi da ta vare på kulturminnene? spør Nitter.

Forskertrioen mener at Riksantikvaren må ta hensyn til analyser som viser at erosjonsendringer i sedimentene endres raskere enn antatt, og at varsler om havstigning betyr krav om verneprognoser som strekker seg lenger enn hundre år fram i tid.

? Riksantikvaren bør utføre sårbarhetsanalyser av de mest utsatte maritime kulturminnene, slik at risikoområder kartlegges og følges opp med forslag til sikring og tiltak. Videre bør minnene miljøovervåkes, sier Lotte Selsing.

? Det er to måter man kan bevare maritime kulturminner på. Den ene måten er å grave ut kulturminnene, og den andre er å bevare in situ, det vil si på stedet. Noen kulturminner blir bevart og forseglet naturlig, ved avsetning av yngre forseglende sedimenter. Kunstig forsegling er derimot lite anvendt, men det kan være en strategi for vern av maritime kulturminner, sier Selsing.

En annen eller supplerende metode er å plassere ut en bølgeabsorbator, noe som kan være aktuelt der sjøen stiger til nivåer som medfører at bølgevirksomheten påvirker kulturminnet. Forskertrioen arbeider videre med verneprognoser og -strategier for maritime kulturminner. De har nå flyttet blikket helt tilbake til bronsealderen, da majestetiske gravhauger nær kysten fungerte som navigasjonsmerker for sjøfolk.

 

Meteorolog-arkeologen
Som meteorolog omdefinerer Marianne Nitter naturvitenskapelige begreper for å bruke dem i arkeologifagets humanistiske betraktninger om våre forfedre.Marianne Nitter har en doktorgrad i klima og er meteorolog ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger. Hun er trolig den eneste meteorologen i Norden som er ansatt i et arkeologisk miljø. Ved museet inngår hun i en tverrfaglig stab på 22 vitenskapelig ansatte.

Som meteorolog bistår Nitter arkeologene med å avdekke de lokalklimatiske forholdene i forhistorien. Hun kan også finne fram til maritime kulturminner ved hjelp av klimaanalyser

? Det er mange faglige forbindelser mellom meteorologien og arkeologien, men da helst indirekte via geologens eller botanikerens analyser og arbeider. Naturvitenskapelige begreper må omdefineres for å brukes i arkeologens humanistiske problemstillinger, sier Nitter, som har erfart at det eksisterer en begrepsbarriere mellom fagene som gjør det utfordrende med kunnskapsoverføring.

? I det tverrfaglige miljøet på Arkeologisk museum har vi muligheten til å ta humanistiske perspektiver inn i den tradisjonelle naturvitenskapelige tilnærmingen. Kunnskap om hvordan mennesker har føyd seg etter og vært opptatt av vær og klima i forhistorien, får større plass. Menneskets kulturhistorie har ikke en selvfølgelig plass i naturvitenskapen. Vårt tverrfaglige samarbeid bidrar til å utvikle nye metoder på tvers av disipliner, sier Nitter.



Klima og vær
Begrepene vær og klima brukes om hverandre. Klima er gjennomsnittsværet de siste tretti til hundre år. Været er den daglige oppfattelsen av regn, vind, sol og så videre. Når frekvensfordelingen på typer vær endrer seg over tid, kan man snakke om klimaendringer. Klimaendringene er både menneskeskapt og naturlig skapt.
Klimaendringer er svært variable regionalt. Norge deles inn i flere klimaregioner med ulike framtidige prognoser for hver region og med varierende grad av sårbarhet.
De menneskeskapte klimaendringene har forhistoriske røtter. Økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen begynte for mange tusen år siden, da menneskene begynte å hogge ut skogen og naturens evne til å ta opp CO2 ble redusert. Dyrking av rismarker ga også utslipp av metan, som er en drivhusgass.

Hva bestemmer været?
Landskapet har stor betydning for hvordan været oppleves.
Været er en sum av åtte faktorer:
1 breddegrad
2 storstilt sirkulasjon
3 årstidsvariasjon
4 klimaregion (Vestlandet, Østlandet)
5 generell topografi (kyst, indre fjordstrøk, innland, fjellstrøk)
6 lokal topografi (flatt, hellende, kupert)
7 overflateegenskaper (vann, skog, vegetasjonløst, sand)
8 tidsperiode
Som en konsekvens av at disse åtte faktorene er forskjellige fra lokalitet til lokalitet, vil også dag-til-dag-variasjoner i temperatur, nedbør og vind variere innenfor et relativt lite område som Rogaland.

Vil du vite mer?
Kontakt Marianne Nitter, Arkeologisk museum, UiS, tlf.: 51 83 26
 

UiS logo