MENY

Utstilling av døde mennesker i nytt etisk lys

– Et viktig prinsipp for oss er å presentere menneskelevninger som mennesker, ikke som arkeologiske gjenstander, sier arkeolog.

  • Bilde av Elna Siv Kristoffersen (t.v) og Kristin Armstrong Oma i utsillingen
    Elna Siv Kristoffersen (t.v) og Kristin Armstrong Oma ved skjelettet av Vistegutten. – Møter med fortidens mennesker er viktig for å forstå både forhistorien og vår samtid, mener de. (Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, UiS)
  • Bilde av krukker med brente bein
    I midten av rommet hvor Arkeologisk museum stiller ut menneskelevninger, står krukkene som det er funnet brente bein i. (Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, UiS)
  • Bilde av Vistegutten i utstillingsmonter.
    Et beinfragment fra hodeskallen til Vistegutten er sendt til DNA-analyse for å fastslå om det virkelig er en gutt som ble funnet i Vistehåla utenfor Stavanger i 1907. (Foto: Terje Tvedt, Arkeologisk museum, UiS)

Inntil nylig lå spedbarnsskaller i et monter på Arkeologisk museum, omgitt av gjenstander fra fortiden.

Den såkalte Vistegutten – steinalderskjelettet fra Vistehåla utenfor Stavanger – har hatt egen monter sentralt i utstillingslokalet. Publikum har også kunnet se levninger av fortidens mennesker side om side med pilspisser, flintdolker og leirkrukker.

Det har det blitt slutt på. Nå må besøkende til museet gå inn i et eget rom for å se fortidens mennesker, i den nye utstillingen Møt mennesket.

Mennesker, ikke gjenstander

– Konseptet bak utstillingen er å legge til rette for et møte mellom mennesker i fortiden og mennesker i dag, i en stille og verdig ramme.

– Målet er at hver og en av dem som besøker utstillingen kan reflektere over livet, døden og hva som kjennetegner vår egen menneskelighet i møtet med menneskene fra fortiden, sier arkeolog Kristin Armstrong Oma.

Sammen med Elna Siv Kristoffersen, professor i arkeologi ved Universitetet i Stavanger, står hun bak utstillingen.

– Underveis har vi diskutert hvordan vi kan stille ut skjelett på en skånsom måte. Et viktig prinsipp for oss er å presentere menneskelevninger som mennesker, ikke som arkeologiske gjenstander, sier Oma.

Aldri aktuelt å la være

Elna Siv Kristoffersen understreker at det ikke var aktuelt å la være å stille ut menneskelevningene.

– Fortidens mennesker og historiene de bærer med seg, er så viktige for folks møte med og forståelse av fortiden, at vi heller har forsøkt å takle de etiske problemene, sier hun.

– Skjelettene må stilles ut med omtanke, slik vi har forsøkt. Og jeg har tenkt mer på dette i denne utstillingen enn i andre utstillinger jeg har vært med på å lage, sier Kristoffersen.

Ofring eller bortbæring av spedbarn?

Menneskelevningene som Arkeologisk museum nå stiller ut, har sine helt spesielle historier. 
Som spedbarnsskallene fra Hå som ble funnet i ei myr som ligger høyt og fritt med spektakulær utsikt

Arkeolog Torun Zachrisson forteller at nedleggelser  i våtområder normalt har vært oppfattet som offer. Men det kan også handle om bortbæring av barn – altså at noen har satt ut barna for å dø. Det var ingen spor etter resten av kroppene til disse spedbarna, heller ikke etter voksne individer.

Brente bein

En annen av historiene handler om to mennesker som fikk sitt siste hvilested i et spannformet leirkar fra folkevandringstidens siste år -  like før 550 e.Kr. Leirkaret ble funnet på Steinsnes i Haugesund i 1936 og er et av de fineste som er funnet.

Karet var fylt med brente bein fra mennesker og dyr. Dyrebeina stammer fra småfe, og det var klør fra bjørn. Bjørnen blir ofte oppfattet som et symbol på syklus og nytt liv. Menneskebeina var fra to voksne individer, på mellom 30 og 40 år, sannsynligvis en mann og en kvinne.

– De kan ha møtt døden samtidig, enten ved sykdom, overfall eller ulykke. Eller så har den ene måttet følge den andre, forteller Elna Siv Kristoffersen.

Vistegutten er godt kjent fra før som Norges best bevarte steinalderskjelett av en ungdom. Han ble bare 15 år. Nå er et lite fragment fra den 8200 år gamle hodeskallensendt til DNA-analyse, som kan vise om Vistegutten faktisk var ei jente.

Osteoarkeolog Sean D. Denham venter spent på resultatene fra analysene og veksler mellom å tro at det er en gutt eller en jente.

– Vi ser fram til å få svar på dette, sier Denham.