MENY

I "Valhall" blir du kjent med historien bak sverdene - møt Hervor og sverdet Tyrving

Hervor og sverdet Tyrving er en spennende fortelling om kvinnen som håndterte sverdet like vel som synålen. Historien peker på betydningen av sverdet i vikingtid og er en fasinerende beretning nedskrevet på Island i begynnelsen av 1200-tallet. I utstillingen Til Valhall er deler av historien gjenfortalt.

Fortellingen om Hervor finner vi i en saga (Heidreks saga) som er satt sammen av flere historier. Den er skrevet ned på Island i flere versjoner fra 12-, 13- og 1400-tallet og bygger på tradisjonsstoff som er fortalt fra generasjon til generasjon gjennom lang tid, det eldste omhandler krigene mellom hunnere og gotere på 300-tallet e.Kr.

Avsnittene om Hervor er i verseform og kan være noe eldre enn selve sagaen. Det bindende leddet gjennom historiene er Tyrving ? et magisk sverd som volder mye ufred og strid, og som dominerer hendelsene i en slekt gjennom fire generasjoner.
«Denne kongen (Sigerslame) hadde eigna seg eit sverd frå dvergane, og dette sverdet heitte Tyrving, og det var kvassast av alle sverd, og kvar gong det svinga, lyste det av det som av ei solstråle.

Aldri måtte han hava bore det slik at det at det ikkje vart manns bane, og med varmt blod skylde han jamleg slira. Men ikkje var det noko levande, verken menneske eller dyr, som kunne leva til andre dagen, dersom det fikk sår av det, enten det var meir eller mindre.»

Vi kan godt like Hervor fordi hun beveger seg mellom ulike roller som vi lett tenker på som enten mannlige eller kvinnelige. Hun fyller rollen som kriger og hærleder like godt som hun håndterer broderi og vevstol. Man undrer seg imidlertid om islendingene som skrev ned sagaen, fremstiller henne til skrekk og advarsel? Det er ikke helt lett å se fordi hun har en sammensatt karakter, og må forstås i en virkelighet langt fra vår egen.


Her er fortellingen om Hervor:

Hervor var datter av Kong Aganty. Da hun ble født, mente mange det var best at hun ble satt ut i skogen fordi hun ikke ville få et riktig kvinnesinn. Hennes morfar tok henne imidlertid til seg. Han ga henne navnet Hervor. Den første stavelsen i navnet betyr
hær, et navn som, i datidens tankegang, kan tenkes å ha beseglet hennes skjebne.

Hun ble en vakker kvinne og hun ble dyktig til å håndtere våpen ? spyd, pil og bue, skjold ? og sverd. Hun ble stor og sterk, gjorde oftere ondt enn godt, og gikk heller ikke av veien for et drap. Gikk det for ille, ble hun hentet hjem, der hun opptrådte som lydig datter med kvinnesysler i  noen tid.

Dette varte imidlertid aldri lenge. Omsider tok hun våpen, kledte seg  i mannsklær og dro ut. En gang fôr hun i følge med en flokk vikinger. Hun tok mannsnavnet Hervard, og når høvdingen døde, ble hun hærleder. Hervor glemte aldri at hun var blitt snytt for sin farsarv. Og det var særlig én del av denne hun higet etter å eie ? sverdet Tyrving. Dette var smidd av dvergene Dvalin og Durin
til kongen Sigerslame, og det hadde stor makt. Hervors far, Aganty, var falt i strid og lå begravet med Tyrving på Samsø i Danmark.

Hervos møte med faren
Hun seilte med  sine vikinger til øya, som var et fryktet sted. Hun steg i land alene, ingen turde følge henne. Så snart solen sank
i havet og mørket falt på, skjedde det underlige ting; det hørtes lyder og over gravhaugene lyste brennende ild. Fremfor haugene sto de døde. Hun gikk gjennom flammene og forbi de døde til hun fant sin fars grav, og forlangte å få ham i tale:

Vake, Aganty! Hervor vekkjer deg, einaste dotter til deg og Svåva;  gjev frå deg or haugen det kvasse sverd som dvergar smidde til
Sigerslame. Aganty kom frem fra graven og forsøkte å få henne fra det. Han advarte henne (i kvads form og gjennom
flere vers) mot all den sorg sverdet ville volde henne og hennes ætt.

Han gir uttrykk for at han synes hun er umenneskelig der hun vandrer blant haugene ved midnatt med sverd i beltet, kledd i hjelm og brynje og med spyd. Ingen kvinne er i stand til å håndtere Tyrving, sier han. Hervor gir seg ikke, hun synes hun er mann nok til å bære våpen og er ikke redd for flammer som slukner bare hun ser på dem. Hun truer med å sende trolldom over Aganty og hans døde menn.

Etter hvert klarer ikke faren å stå imot hennes krav, og så får hun Tyrving (som i løpet av denne samtalen blir omtalt som Hjalmars bane  og den skinnende klingen og vi forstår at det er omgitt av ild i graven). Hun forteller sin far hvor glad hun er ? hun er mer takknemlig enn om hun hadde fått hele Norge. Han advarer henne en siste gang: Du skal eiga og trivast lenge, hav du i løynd Hjalmars Banemann; Tak ikkje du på eggene, det er eiter i  begge, så er manns lagnad Verre enn mein (gift).

Så gikk det troll i ord
Mye av det som faren spådde, hendte senere i Hervors slekt. Om noen fikk bilder i hodet fra Ringenes herre, er ikke det tilfeldig. Tolkien har hentet mye inspirasjon fra nettopp denne sagaen.  Historikeren Birgit Sawyer har diskutert hedenske skjoldmøyer eller kvinnelige krigere og sammenliknet dem med den kristne madonnaen. Hun finner at så vel skjoldmøyen
som madonnaen er selvstendige kvinneskikkelser som lever uten menn. Hun ser motstridende elementer i fremstillingen av skjoldmøyene.

De kan være uttrykk for et urnordisk ideal der kvinnen er sterk, aktiv og fri, eller være bilde på mannens skrekkvisjon, der han er overflødig. Kanskje har dette endret seg over tid. Det er kanskje rimelig at det ligger kritikk i fremstillingen i nedskrivningsøyeblikket, i den kristne middelalderen.  Moralen i de fleste fortellingene er nemlig at skjoldmøyene beseires, de
oppgir sin selvstendighet og gifter seg med helten.

 Skrevet av Siv Kristoffersen,  professor i arkeologi ved Arkeologisk museum, UiS