MENY

Nå våkner de døde

Over 15 000 beinfragmenter fra skjeletter lå hulter til bulter i en stor trekasse. Rotet tok ikke motet fra forskerne ved Arkeologisk museum ved UiS, som nå gir liv til de døde for å finne svar på Stavangers uklare fortid.

Domkirken i Stavanger ble bygd i år 1125. Nye skjelettanalyser tyder på at det har bodde flere generasjoner kristne i området før den tid.

? Vi setter sammen individer og danner oss et bilde av mennesker som levde i Stavanger før og rundt 1000-tallet, sier førsteamanuensis Paula Utigard Sandvik og osteoarkeolog Sean Denham ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger.

De holder på med et møysommelig puslespill som kaster nytt lys over Stavangers historie.

Det har plaget en del siddiser at Stavanger ikke har noen eksakt fødselsdato. Når ble byen til? Når kan den moderne og rike oljebyen feire tusenårsjubileum?

Mennesker har levd og virket her ved kanten av Nordsjøen lenge før biskop Reinald fra England fikk reist den staselige Domkirken. Kanskje vandret steinaldermannen rundt på haugene her for fire-fem tusen år siden. Langt sikrere er det at det var fast bosetting fra bronsealderen, 1500?500 f.Kr.

Arkeologene har hittil ikke funnet noen rester etter bygninger eller gateløp som kan forlenge byens alder. Domkirken ble bygget rundt år 1125 og er byens eldste bygning. Domkirken er også sentral for de banebrytende skjelettstudiene som utføres i regi av Arkeologisk museum ved UiS.

Gamle kristne graver
Historien trer tydeligere fram i middelaldertid, og det er denne perioden som det nå gis enda mer liv til. I 1968 fant arkeologene mange skjeletter i jorden under koret i Domkirken. Gravene ga umiddelbare og interessante svar. Skjelettfunnet antyder at det bodde flere generasjoner kristne i Stavanger før kirken ble satt opp.

? Den kompakte morenegrunnen har fungert nærmest som en hermetikkboks for skjelettene, som var hele og i god forfatning. Skjelettene lå ikke parallelt med lengdeaksen i Domkirken, men med hodet i vest slik at blikket var vendt mot øst og oppstandelse til et evig liv. Det var heller ikke noe gravgods, smykker eller redskaper i gravene, slik hedensk skikk var. Funn av mange jernnagler fortalte at likene var lagt i kister. Alt tydet derfor på at dette var kristne graver fra en gravplass som ble benyttet før kirken ble bygget, forteller Paula Utigard Sandvik.

Skjelettene lå i et sandlag og i graver som var gravd ned gjennom et lag med trekull. Trekullet kan tyde på at det kan ha stått et bygg på stedet før Domkirken ble bygget. Litt over tretti skjeletter ble samlet i ti kasser og sendt til Anatomisk institutt i Oslo, som på slutten av 1960-tallet var fagetaten for slike funn.

Behandles som fellesgrav
Instituttet beholdt noen kranier og en del andre skjelettdeler, mens resten ble samlet i én kasse og sendt tilbake til Stavanger. Skjelettene var blitt til et beinvirvar.

Beinrestene fristet tilværelsen i kassen i mange, mange år. I 2005 gjennomgikk Paula Utigard Sandvik sediment- og trekullprøvene fra 1968 i museets magasin for å finne materiale egnet til C14-dateringer, og det ble tatt ut to dateringsprøver av skjelettene ved Anatomisk institutt. Resultatene viste at skjelettene er eldre enn kirken.

Arkeologisk museum ble universitetsmuseum i 2009, og skjelettstudiene ble en del av Scientific Archaeological Laboratory Studies, som er ett av 24 programområder for forskning ved UiS.

Sean Denham, som kom fra doktorgradsstudiet i osteoarkeologi i Belfast, så fort potensialet i beinkassen.

? For meg var det en stor utfordring å skille bein fra hverandre, så å si bygge individer bein for bein.

Han forsto med en gang at kassen måtte behandles som en fellesgrav.

? Det var skjeletter som ble sendt til Oslo, men de kom tilbake som en massegrav. Vi måtte bruke metoder som er benyttet for å skille individer i massegraver for eksempel i Irak og det gamle Jugoslavia. Alt dette rotet var også uansvarlig og uetisk. Levninger fra mennesker må ikke behandles slik, understreker Denham.

For noen måneder siden begynte arbeidet med å sette sammen individene. De foreløpige undersøkelsene viser at levningene stammer fra både unge barn og eldre. Forskerne synes det er fascinerende og spennende å skape mennesker, skjebner og liv. Et lårbein her, et kinnbein der, en tanngard, to armbein som passer sammen ? det blir til ei kvinne på rundt førti, en mann på femti eller en tenåring.

? Hver dag her på museet passerer jeg den gamle runesteinen som ble funnet i grunnmuren til den tidligere Mariakirken her i Stavanger. Runene er tydet, og teksten lyder «Ketil reiste denne steinen etter Jorunn, sin kone, datter av Utyrme». Jeg tenker at kanskje er det Jorunn vi jobber med her. Det skaper ærbødighet og gir en helt annen nærhet til skjelettet, sier Sandvik.

Analyserer slekter og kosthold
Forskerne samarbeider med en doktorgradsstudent i Uppsala og en i Amsterdam for å analysere DNA og stabile isotoper i skjelettene. DNA-analysene kan fastsette slektskap og familietilknytning. DNA-profilene blir sammenliknet med markører på Island, noe som vil gi svar på om det har forekommet migrasjon.

Isotop-forskningen vil gi noen svar på spørsmålet om hva slags mat disse menneskene levde av. Til sammen trer det fram et bilde av et levende samfunn.

? Det skjer en kunnskapsutveksling med et menneske som levde for tusen år siden. Det er veldig spennende å få et slikt innblikk i livet til en person som gikk her på det rike grødelandet i sørvest for femti generasjoner siden. Det er mange tipp-tipp-trinn, det, sier Paula Utigard Sandvik.

Analysene av skjelettene foregår i disse dager og uker, og flere og flere svar kommer. Men det er også slik at når nye opplysninger presenteres, dukker flere spørsmål opp. Utviklingen av teknologien og bedre metodikk kan føre til at det samme råmaterialet vil gi enda flere svar om noen år eller tiår.

Derfor er forskerne opptatt av at materialet må behandles skånsomt og ikke bli ødelagt, og de ønsker å forene skjelettene med kraniene som ennå oppbevares i Oslo.

Alt materiale nedbrytes, og organisk materiale er særlig utsatt i så måte. Arkeologisk museum venter med lengsel på et nybygg som kan by på magasiner for god oppbevaring av alle typer av materiale.
Videre forskning på skjelettene er også avhengig av nye bevilgninger.

Overraskende høye mennesker
Sean Denham har nettopp presentert metoden sin og de foreløpige resultatene sine for andre forskere, som følger nysgjerrig med på de svarene Stavanger-undersøkelsene gir. Den første kjempejobben var å skille bein og skape individer.

? Vi begynte med høyre lårbein, som alle mennesker bare har ett av. Så har vi sett etter andre bein som har passet med det. Det går på størrelse, form og andre målbare data. Da kan vi ekskludere noen, mens andre passer inn. Så bygger vi videre. Noen ganger må vi begynne helt på nytt, andre ganger gleder vi oss over å se puslespillet stemme.

Denham er omgitt av bein og knokler i esker, poser, skap og kasser. Han vil først finne fram til individets alder, kjønn, størrelse og eventuelle sykdommer. Arbeidet pågår, og Denham kan fortelle en del om menneskene som fikk gravplassen sin under Domkirken.

? Noen av dem levde til de var over femti år, det er slett ikke dårlig i den harde middelaldertiden. De var overraskende høye, mennene kunne bli 175?180 centimeter. Men vi har også funnet en kvinne på 150 centimeter, forteller Denham.

Tenner gir mange svar
I noen hyller er selve godbiten lagret: kjevene med tennene i. Denham kan lese mye ut av tennene. Han viser oss en kjeve med ei tann som har grodd helt på skjeve, den personen må da ha tålt store smerter?

En kvinnekjeve viser at kvinnen bare hadde fortenner. Led hun av en sykdom? Var hun gravid, slik at næringen gikk til fosteret, mens hun mistet det meste av sin egen tanngard?

Noen tenner er sterke og godt bevarte, andre er filt ned. Det tyder på forskjellig kosthold. Sean Denham viser en grov kvernstein som ved bruk måtte sette av små steinpartikler i melet. Sanden sliter på tennene. Andre folk hadde midler til å skaffe seg kvernsteiner som malte finere og ikke etterlot like mye grovt i maten. Slitasjen på tennene ble mindre.

? Tygging av mat setter mikroskopiske spor i tennene. Dette kan vi forske på og finne ut hva slags mat de levde av. Jeg håper vi får tid og midler til å gjøre dette arbeidet også, sier Sean Denham.

Når ble byen by?
Slik trekkes linjene tilbake i Stavangers historie. Middelaldermennesket får liv, det moderne mennesket får mer kunnskap. Men når ble byen by? Ingen eksakte svar trer fram.

? Gradvise drypp skaffer oss bedre oversikt. Sammenlignbart materiale gjør at vi kan trekke flere slutninger. Vi kan ikke skrive noen endelig byhistorie. Vi finner ingen spor etter regulert bybebyggelse fra før Domkirken. Men utgravninger har vist at tjukke avfallslag var dumpet i Vågen, det er latriner, hoggeflis og produksjonsavfall. Det særpreger en by at befolkningen er så stor at ikke alt avfallet kan brukes til gjødsel på åkrene. Selv når det ikke skjer fysiske inngrep i byen, kan vi få nye svar, sånn som fra de skjelettanalysene som pågår, sier Paula Utigard Sandvik.

Artikkelen har stått på trykk i eksternmagasinet Univers nr. 1 2011.

Tekst: Per Lars Tonstad
Foto: Terje Tveit / Arkivbilde 

Les også Forskning.no-artikkel De kristne under domkirken
Les også Forskning.no-artikkel Gåtefull ryggvirvel